Journalist i rollen som sheik

Sven Gøran Eriksson ble lurt opp i stry forrige søndag - igjen. Denne gangen av News of the world (Notw), kanskje den aller mest tabloide av de britiske tabloidene. I morgen lover avisen flere avsløringer. Uavhengig av hvor morsomt det er å se Svennis med buksa nede og uavhengig av synet på Notw, er helgeoppslaget verdt noen tanker for alle som jobber med relasjonsbygging og kommunikasjon. Den ultratabloide journalistikken har konsekvenser for oss selv om den ikke drives frem av nordiske mediehus.

Det er ikke engang første gang Notw har brukt falske sheiker. Den samme sheiken har fått Sophie Rhys-Jones, the Countess of Wessex til å gå fra stillingen som leder for sitt eget PR-selskap fordi hun utnyttet sine kontakter i kongehuset, og en TV-kjendis er blitt straffedømt for å ha solgt dop i hans nærvær.

Altså er det å regne som en journalistisk metode i Notw. Det leder til spørsmålet om vi er sikre på at slike ”journalistiske” metoder aldri blir tatt i bruk i Norden?

Walraffing er et kjent pressebegrep, oppkalt etter den tyske journalisten som under falsk identitet avslørte den ene skandalen etter den andre i det tyske samfunnet. Günther Walraff benyttet seg av løgn for å avsløre løgn. Metoden er senere praktisert av medier i mange land. I norske journalisters ”Vær varsom-plakat” står det om walraffing at det bare skal brukes dersom det er "eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning".

Nå vil nok mange briter mene at det er av samfunnsmessig betydning at landslagssjefen kanskje vil forlate det engelske landslaget for penger. Uansett hvordan man definerer ”samfunnsmessig betydning”, er det ikke walraffing å skape en situasjon for å provosere frem en innrømmelse eller et uttalt ønske om handling. Gunther Wallraff er dessuten ikke kjent for å ha skjenket kildene sine for å få dem til å komme med private avsløringer om venner og kjente.

Vi tror altså ikke at slike metoder blir brukt av medier som styrer etter Vær varsom-plakaten. Det som derimot viste seg i begynnelsen av uken er at sakene som skrives av andre typer medier blir sitert i seriøse norske og svenske medier. Hvis dette blir vanlig praksis betyr det at løssalgsmagasinene har fått oppskriften på hvordan de kan sette dagsorden i så å si alle seriøse medier. Jeg håper nordisk media er dette bevisst og spør seg selv: Er det bedre å videreformidle sakene som er kommet frem med slike metoder enn å bruke slike metoder selv?

//Anne Lindeberg